Bloggposten er en lett omskrevet versjon av ett innlegg jeg holdt i salen sist uke:

Vi vet i dag at funnet Aldous/Avaldsnes i Utsira-formasjonen er større enn man har. Vi skal utvinne mellom 1 000 og 2 600 millioner fat olje. Jeg har tro på at det kommer til å være norske ingeniører som kommer til å planlegge utvinningen av den oljen. Det jeg ikke er sikker på er om vi klarer å ha fagarbeidere nok til å være hovedaktør når det gjelder utbygging. Det er et stort antall gutter i dagens skole som burde ha blitt fagarbeidere, men vi klarer ikke å utnytte deres potensiale.

Still krav

Det er åpenbart mange forskjeller i den norske skolen, bl.a. når det gjelder foreldrenes engasjement, men det store problemet er at det er gutter med svakere sosial bakgrunn som virkelig sliter. Det er nesten tre ganger så mange gutter som jenter som ikke er funksjonelle lesere etter grunnskolen. Mange av guttene som opplever læringsproblemer i dagens skole blir nå satt i en situasjon – etter ti år i grunnskolen – som gjør at det kommer til å bli vanskelig for dem både å ta fagutdanning og få en langvarig og permanent tilknytning til norsk arbeidsliv.

For å løse dette må vi prøve å være konkrete, både i problembeskrivelsen og i problemløsningene. Jeg mener at én av årsakene til denne situasjonen i den norske skolen er at man har en aksept for at guttene lærer mindre. I de skolene som har tydelige kompetansemål – skoler som er opptatt av at elevene skal lære – ser man at disse forskjellene er mindre.

Vi må slutte å si: ”Stakkars, lille venn, du er gutt og så lite moden at det ordner seg sikkert til neste år, i 4. klasse, i 6. klasse, i 8 klasse, i 10. klasse, og så får vi en ny giv etter jul…” Mestringsproblemer må gripes fatt i med en gang. Vi må slutte å ha aksept for at gutter ikke lærer. Vi må ha vilje og evne til å lære bort!

Sterk lærer og klasseledelse

Lærernes faglig kompetanse er ekstremt viktig. Faglig sterke lærere er best for alle elever, og er også sosialt utjevnende. Ansvar for egen læring kan modne jenter sikkert håndtere fint, men for gutter med litt skoleproblemer er gruppearbeid og ansvar for egen læring direkte kontraproduktivt. Ved gruppearbeid lærer man seg å samarbeide, man lærer seg ikke nødvendigvis fag. De teoristerke elevene gruer seg til å gjøre jobben for de teorisvake, og de teorisvake lærer ingenting av at de teoristerke elevene gjør gruppearbeidet alene.

Når det gjelder åpne skoler ser vi at lokalpolitikere over hele fjøla bygger slike skoler. Det er nyss før jeg sier at det skulle vært forbudt. Det fører ikke til økt læringsutbytte for guttene, som åpenbart har større konsentrasjonsvansker, og som har mye vanskeligere for å konsentrere seg i klasserommet når det er 100 elever enn når det er 25.

Ro og orden!

Carl I. Hagen, min tidligere partileder, snakket ofte om hvor viktig ro og orden var i den norske skolen i gamle dager. Det flirte man bare av og sa at det er bare tull. I dag vet vi, gjennom elevundersøkelser og PISA-tester, at mangelen på ro og orden er et problem. For jenter som evner å lukke dette ute og konsentrere seg om undervisningen er problemet mindre enn for gutter, som både bidrar til bråket og er mye mer opptatt av å følge med på bråket.

 Etabler et forskningssenter

Det trengs nå en samlet innsats for å løse dette problemet. Det gjelder å koble de sterke fagmiljøene vi har i Norge på motorikk og læring, psykologi og pedagogikk. Den forrige kirke-, utdannings- og forskningskomiteen var tydelig på at man burde etablere et senter som kunne koordinere denne forskningen. Jeg tror at skal vi gjøre noe helt konkret, må vi ta opp de planene som den forrige kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i stor grad var enig om, nemlig å etablere et senter som skal kombinere psykologi, motorikk og læring og pedagogikk. Dette både av hensyn til elevene, lærerne og samfunnet.

En gruppe forskere ved NHH har påvist synkende IQ-score blant mannlige lærere født mellom 1950 og 1980, og slår fast at det er de smarteste lærerne som forlater yrket. Steffen Handal, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet mener diskusjonen om lærernes synkende IQ er komisk. Det er jeg uenig i. IQ handler om kognitiv kapasitet, altså evnen til å tilegne seg ny kunnskap. Skal man jobbe i kunnskapssektoren, må man hele tiden forholde seg til ny kunnskap og man må hele tiden evne å analysere og vurdere både elever og kolleger. Derfor er høy IQ viktig. Men det er selvsagt også en rekke andre faktorer som er av stor betydning for hvor dyktig en lærer er.

Handal påpeker at IQ-nedgangen nok handler om rekrutteringen til yrke og læreryrkets status. Det er jeg enig i. Å heve statusen på læreryrke slik at de flinkeste i hvert ungdomskull drømmer om en karriere bak kateteret er avgjørende, ikke bare for å heve IQen på lærerne, men også for å heve kvaliteten i norsk skole.

Et yrkes staus handler både om oppgaver, omtale og lønn. I likhet med Utdanningsforbundet skulle jeg ønske at regjeringen ville innføre 5-årig lærerutdanning. Jeg er også enig med lærerorganisasjonen om at lønn og status henger sammen. Men her møter jo Utdanningsforbundet seg selv i døren så det suser etter. Utdanningsforbundet har i alle år kjempet for en flatest mulig lønnsprofil for alle lærere, hvor hverken evner, resultater eller ansiennitet gir særlig uttelling. Derfor er det jo ikke rart om de smarteste (og dyktigste) lærerne med noen års erfaring ser seg om etter arbeid utenfor utdanningssektoren. Dersom Handal mener noe med dette håper jeg Utdanningsforbundet fremover vil åpne for en mindre flat lønnsstruktur som i større grad belønner tilleggskompetanse, ansiennitet og dyktighet / bidrag til læringsutbytte. Slik kan vi beholde de ambisiøse lærerne i skolen.

Er du i tvil om hvorfor det er rett å satse på lærerne? Se denne videoen:

I følge Opplæringslovens § 1-3 har alle elever, også de med større kompetanse enn gjennomsnittet rett til tilpasset opplæring. I praksis er det dessverre slik at mange, både av de som sliter mest og som ligger langt foran sine jevnaldrende klassekamerater, ikke får en reellt tilpasset opplæring.

I dag, 22. august, laget Aftenposten en sak om at Oslo kommune nå både vil innføre eliteklasser i matematikk, men senere også i språk, men også legge enda bedre til rette for at elever får ta fag i ett høyere klassetrinn enn fødselsåret skulle tilsi.

I en kunnskapssektor er det noe merkelig over at elevene skal grupperes etter hvilket år de ble født, ikke hvilke kompetanse de har. Dette må vi få slutt på, samtidig som vi må få bukt med holdningen om at det viktigste er at alle elevene kommer like langt. Målet må bli at alle skal komme lengst mulig.

Men i ett land hvor kommunene, paradoksalt nok, har dårlig økonomi, og hvor det er mangel på lærere/pedagoger, er det vikig at vi benytter ressursene best mulig. For de aller fleste kommuner i landet vil det å ta ut 10% av elevene medføre en uoverkommelig ressursutfordring, uansett om det handler om penger eller kvalifiserte pedagoger. Ren nivådeling vil også medføre at tilhørigheten til en skoleklasse svekkes, denne vet vi har positiv effekt på læring.

Min anbefaling til FrPs skolepolitikere er at når vi skal legge til rette for å skape en skole som gir utfordringer til de beste elevene så bør vi satse på raskere progresjon. Dette tiltaket vet vi gir best effekt for alle gruppene, samtidig som klassen ikke splittes.

Der avstanden fra ungdomsskolen til videregående blir for lang, kan lærerne sendes til ungdomsskolene – om nødvendig på bredbånd.

Ord blir fattige når det ufattelige har skjedd. Den 22. juli 2011 omkom mellom 85 og 100 mennesker mens de gjorde tjeneste for demokratiet vårt, noen i embetsverket, flertallet politisk engasjert ungdom på AUFs sommerleir på Utøya.

Angrepet på regjeringskvartalet er tragisk og fryktelig, men det som skjedd på Utøya er uansett verre. Å systematisk myrde forsvarsløse politiske engasjerte ungdommer er det minst ærerike jeg kan tenke meg.

Denne Anders Behring Breivik som har gjennomført disse uhyrlighetene kaller seg nasjonalist og kristen.

Nasjonalister skal forsvare landet sitt og det som gjør det unikt. Det som gjør Norge unikt er det åpne demokratiet, ytrings- og organisasjonsfrihet og troen på menneskeverdet. Ved å angripe og systematisk henrette politisk engasjert ungdom samlet for å debattere politikk og forberede seg på å delta i valgkampen har ikke Behring Breivik bare angrepet AUF, han har også angrepet det norske som finnes, demokratiet vårt, ytringsfriheten, og menneskeverdet.

Men denne mannen kaller seg også kristen. Dette faller selvsagt på sin egen urimelighet. Kristendommen har lagt grunnlaget av den progressive utviklingen i vesteuropa og spredningen av humanismen, demokrati, rettsstaten og menneskeverdet. Heldigvis har Kirken i dagene etter angrepet vist hva kristendom handler om; nestekjærlighet, omtanke og omsorg. Mange kristne med meg ber også for ofrene, vennene deres, familiene deres og kollegene deres. Jeg er imidlertid ikke selv nok sterk i troen til å be for gjerningsmannen.

Hva jeg synes om hvor konstruktiv en monolittisk kulturforståelse er har jeg skrevet om to ganger tidligere, i bloggene “Norge mot røkla” og “Fårikål”. Selv har jeg stor nok tro på den norske kulturen og de norske verdiene til å tro at de vil overleve også i ett Norge med en mindre homogen befolkning enn tidligere. Dagene etter terroranslaget har styrket meg i denne troen.

Hvordan dette avskyelige terroranslaget vil påvirke Norge i tiden fremover får vi komme tilbake til. Men i dagene etter angrepet har det norske folk, regjeringens medlemmer, de tillitsvalgte i AUF, andre folkevalgte og media i all hovedsak reagert med en verdighet som gjør meg optimistisk.

I dagene som kommer må vi ta vare på dem som har mistet venner, kolleger og familiemedlemmer. Håper også alle som har mulighet til å gå i fakkeltog i morgen mandag stiller opp.

Avslutningsvis vil jeg minne om at selv om alle store terroranslag på norsk jord de siste ti år er begått av en vestkantgutt fra Oslo, så er ikke alle vestkantgutter terrorister.

I går ble det klart at Regjeringen endelig følger opp FrPs forslag om å etablere ett nasjonalt mobbeombud. Til alt overmål foreslår regjeringen også samme organisering som vi har gjort, nemlig å legge ett slikt nasjonalt mobbeombud under Barnevernet. Slik kommer mobbeombudet inn i ett kompetent fagmiljø og man unngår oppbyggingen av unødvendig byråkrati.

Forslaget har imidlertid en åpenbar svakhet. Det skal altså bygges opp en enhet i Barneombudet som barn og foreldre av barn som blir utsatt for mobbing og ikke blir hørt av skoleeieren (kommunen) kan henvende seg til. Det er bra at disse barna og deres foreldre, ofte i fortvilte situasjoner, får noen å henvende seg til. Men når det kommer til dette punktet har kommunene allerede sviktet disse barna. Det at Barneombudet nå skal jobbe med mobbing gir ingen nye pressmidler overfor kommunene.

Faktisk er det slik at dersom private skoleeiere bryter opplærings- eller privatskoleloven så får det konsekvenser for skoleeieren. Men for offentlige skoleeiere medfører ikke brudd på opplæringsloven, heller ikke den lovfestede retten til ett trygt skolemiljø, noen som helst sanksjon. Dette vil ikke endre seg ved Regjeringens forslag. Kommuner som i dag velger å svikte barns rettigheter kan med andre ord velge å fortsette å gjøre det, uten at det får noen konsekvenser.

Derfor må regjeringens forslag om etablering av mobbeombud under Barnevernet suppleres med sanksjoner mot alle skoleeiere som bryter opplæringsloven.

Inntil denne endringen er på plass er det bare en ting å gjøre, stemme på lokalpolitikere som ikke aksepterer at mobbing finner sted i skolene i sine kommuner.

I dagens Klassekampen sier både statssekretær Kyrre Lekve (SV) og stortingsrepresentant Hadia Tajik (AP) at det ikke blir noen økning i studiestøtten fordi det er for dyrt. I seg selv en forunderlig situasjon, all den tid alle tre regjeringspartiene gikk til valg på 11 måneders studiestøtte, altså en 10% økning i kjøpekraften for alle studenter. På en eller annen måte har regjeringspartiene klart å forhandle bort noe de alle var enige om før valget.

Jeg vil imidlertid hevde at det ikke er hverken ”for dyrt” eller overhodet “dyrt” å heve studiestøtten.

Regnestykket er slik. Landets “heltidsstudenter” tar i gjennomsnitt 42 studiepoeng hvert år. For å oppnå normert studieprogresjon må en student ta 60 studiepoeng. Altså tar en gjennomsnittlig student 70% av de studiepoengene de burde tatt etter at kvalitetsreformen skulle legge til rette for heltidsstudentene. For å gjøre dette mottar de ca 90.000 kroner i året fra Statens Lånekasse i form av stipend og lån. Alt utbetals som lån, men inntill 3.620 kroner i måneden (10 måneder) kan omgjøres til stipend, dersom studenten tar de nok studiepoeng. Statens kostnad til stipender begrenses med andre ord til maksimalt 36.2oo kroner i året, i tillegg kommer det jo noen kostnader til lånet som ikke er rentebærende i studieperioden, ved sykdom og i noen tilfeller ved arbeidsledighet.

• La oss for enkelthetsskyld si at statens kostnader til studiestøtte er 50.000 kroner i året pr heltidsstudent.

Men de store kostnadene ved å ha ungdom i studier ligger jo ikke i studiestøtten. Den andre store kostnaden for staten ved at folk studerer er jo finansieringen av studieplassene. En studieplass koster staten mellom 60.000 og 300.000 avhengig av hvilket studium og hvilken institusjon hvor studiet finner sted.

• La oss for enkelthetsskyld legge til grunn av en studieplass koster ca 90.000 kroner i året.

Statens og storsamfunnets største og viktigste kostnaden ved å ha studenter i studier er imidlertid ikke tilknyttet hverken studiefinansieringen eller kostnader ved studieplassene. Den største kostnaden ligger i at studentene ikke deltar i arbeidslivet med sin akademiske kompetanse. OK, noen studenter jobber ikke bare, de jobber også for mye. Men la oss legge til grunn at ett flertall av de som velger å studere gjør det valget fordi de er akademiske talenter som burde være i stand til å løse mer avanserte arbeidsoppgaver enn å stå bak kassen på 7-11. En ferdigutdannet masters bidrag til BNP og verdiskapning ligger sannsynligvis over 600.000kroner, men dette blir for avansert å regne inn. Men den samme masterkandidaten vil tjene rundt 400.000 kroner. Hvis vi legger til grunn ett gjennomsnittlig skattenivå på 35% skulle det gi staten en inntekt på 140.000 kroner.

• La oss legge til grunn at for hvert år en masterkandidat bruker mer enn normert så taper staten 140.000.

Slik får vi følgende regnestykke. En gjennomsnittlig norsk student bruker (mer enn) 7 år på å ta en mastergrad, altså to år mer enn normert. Ettersom studenter ikke får stipend for mer enn 5 år for å ta en mastergrad koster det ikke staten mer enn noe ekstra lån og lengre rentefri periode for studentene at dette skjer. Men det koster altså staten tapt skatt på arbeidsinntekt i to år og at studenten tar opp en studieplass i to år.

• Totalt blir statens merutgifter for forlengede studier for en gjennomsnittlig norsk student (90.00×2 + 140.000×2) 460.000 kroner.

Hadde vi økt stipend og lån med 10.000 kroner i året hadde altså det kostet ca 25.000 kroner for staten i for en fullført master. Dersom det hadde bidratt til å øke gjennomføringen til gjennomsnittsstudenten fra 42 til 45 studiepoeng ville det gitt en gjennomsnittlig studietid for master på 6 år og 8 måneder.

Staten ville med andre ord spart / økt inntekt:

• (460.000 for to år / 24 måneder x 4 måneder)  77.000 kroner pr gjennomsnittsstudent)

Alle tallene er ikke nødvendigvis 100% korrekte og jeg gjør jo en forutsetning her, nemlig at gjennomføringsgraden øker fra 42-45 studiepoeng p.a. Men regnestykket viser også at de 25.000 kronene det grovt sett ville kostet staten å øke studiestøtten med 10% ville være selvfinansierende selv om gjennomføringsgraden økte bare med ett poeng fra 42 til 43.

Kyrre Lekve, Hadia Tajik og Sigbjørn Johnsen må gjerne argumentere mot økt studiestøtte, men å si at det blir for dyrt kan de like gjerne slutte med først som sist.

I dag skriver Dagsavisen at “Barneombudet vil sparke rektorer.” Jeg støtter Barneombudet og Foreldreutvalget fullt ut, også i at det bør innføres sanksjonsmuligheter overfor skoleeiere (kommuner) som ikke gir skolebarna den lovfestede retten de har til en trygg skolehverdag.

Dessverre er det fortsatt slik i mange norske kommuner at rektorer rekrutteres basert på lang og tro tjeneste, gjerne ved samme skole, ikke basert på lederkvalitet og -kompetanse. At mange kommuner faktisk har blitt bedre til å sende rektorer på rektorutdanning kompenserer bare delvis for dette, og man kan selvsagt spekulere i om det er de kommunene som legger mest vekt på gode rekrutteringsprosesser som også er best på å sende rektorerene på videreutdanning.

Men det er ikke bare mange rektorer som aksepterer mobbing ved sine skoler. Det gjør også de som faktisk har ansvaret, nemlig skoleeieren, kommunestyret. Mitt inntrykk er at kommunestyrene er mer opptatt av “Kostratall,” grovt forenklet de ressursene som puttes inn i skolen, enn de er av hva resultat i form av læringsutbytte, trivsel og trygghet for elevene i skolen.

Konsekvensen er svakt læringsutbytte og aksept for mobbing, uten noen konsekvens hverken for skoleeiere, skoleledere eller andre.

Dersom lovmessige rettigheter krenkes i andre deler av samfunnet får det konsekvenser, slik bør det være også for skoleeiere som ikke gjør jobben sin.

Politikk handler om prioritering. At leksehjelp ikke burde vært prioritert først av alle tiltakene vi kunne brukt nesten 200 millioner på er imidlertid bare en av grunnene til at å lovpålegge kommunene leksehjelp i 1.-4. klasse er en dårlig ide.

Slik at FrPs-kommunikasjonsavdelingen ikke skal få sammenbrudd skal jeg begynne med den aller viktigste grunnen til at leksehjelp slik den er organisert i dag ikke bare er ett dårlig, men ett direkte skadelig tiltak.

Det er bred enighet om at foreldrenes engasjement til barnas skolegang bidrar positivt til barnas læringsutbytte. Foreldremøte ett par ganger i året og korrespondanse gjennom meldingsboken bidrar selvsagt til foreldreinvolvering. Men den mest regelmessige kontakten mellom hjem og skole er leksene. De aller fleste foreldre, nesten uanvhengig av sosiokulturell bakgrunn og utdanningsnivå, vil kunne hjelpe barna sine med det meste av leksene i 1.-4. klasse. Det samme er nok ikke tilfellet i for eksempel ungdomsskolen. Dersom foreldrenes første møte med skolen innebærer at skolen selv hjelper elevene med leksene i de fire første årene etableres det heller ingen rutine for foreldreinvolvering i elevens skolearbeid. Med andre ord går skolen og elevene dermed glipp av en viktig ressurs, foreldrenes deltakelse i sine egne barns utdanning, på grunn av leksehjelpen.

Andre forhold som taler mot lovpålagt leksehjelp i 1.-4. klasse er et langt flere foreldre vil slite med å hjelpe sin 8.,9. og 10. klassing med leksene.

I tillegg er det helt meningsløst å forsøke å nå de svakeste elevene med ufaglærte leksehjelpere. All forskning viser at det er elevene med mest læringsutfordringer som har mest bruk for de mest kompetente pedagogene.

Med andre ord, lovpålagt leksehjelp i 1.-4. klasse er ett dårlig konsept fordi:

• Foreldrenes engasjement i elevenes læring blir redusert
• De fleste foreldre vil kunne hjelpe 4. klassingen med leksene, langt færre vil kunne hjelpe 10. klassingen
• Det er et dyrt tiltak og pengene kunne sannsynligvis med fordel vært brukt til noe annet
• Å tro at man kan nå de svakeste elevene med ufaglærte leksehjelpere er ikke kunnskapsbasert skolepolitikk